Ole Jørgen Anfindsen har i gjentatte artikler i diverse aviser og på www.honestthinking.org hevdet at det finnes menneskeraser, at noen raser er mer intelligente enn andre, og at det finnes solid vitenskapelig belegg for å hevde dette.
I Halvrasisme? hevder han at "Det er nemlig et vitenskapelig faktum at betydelige intelligensforskjeller finnes (spørsmålet er bare om de skyldes arv eller miljø)". I Aftenposten 3.3 2008 slår han fast at ingen har klart å argumentere mot ham på vitenskapelig grunnlag.
Det følgende er en diskusjon rundt de grunnleggende misforståelsene som hans argumentasjon rundt arv, miljø og IQ bygger på. Dels av plasshensyn og dels fordi det er utenfor mitt sentrale fagområde vil jeg ikke skrive om raser, selv om disse misforståelsene også preger hans syn på hva raser eventuelt er for noe.
Det er tre sentrale misforståelser som går igjen i Anfindsens skrifter. Den ene er at IQ er det samme som intelligens. Den andre er at arvelig betyr uforanderlig. Den tredje er at gener har arvelighet.
IQ er ikke det samme som intelligens
Anfindsen later til å være svært opptatt av hvor stor del av forskjellene i IQ-skårer som skyldes arv. Det han burde vært opptatt av, er hvor stor del av forskjeller i IQ-skårer som skyldes forskjeller i intelligens.
Det er etablert gjennom ca. hundre års forskning at IQ-tester er det beste enkle målet på et individs generelle evne til å navigere i samfunnet og å nå sine mål. På et abstrakt nivå regner man intelligens som evne til å ta til seg og behandle informasjon.
Men IQ-tester har et tilleggskriterium: IQ-tester inneholder oppgaver som krever behandling av informasjon og som dessuten er vist å henge sammen med evne til å oppnå sosioøkonomisk suksess: Stabilt parforhold, solid vennekrets, høy inntekt, god helse, etc. En IQ-test er altså et svært nyttig, men indirekte, mål på intelligens.
En IQ-skår er et mål på hvor langt man er fra gjennomsnittet av en normeringsgruppe som har tatt testen under kontrollerte forhold. Gjennomsnittlig IQ fastsettes til 100 for denne normeringsgruppen, som altså er sammenligningsgrunnlaget for alle som senere tar testen. Spørsmålene blir nøye valgt ut og testet slik at man er sikker på at de måler det de skal.
IQ-skåren er en hypotese om test-takerens intelligens, og den er mer pålitelig jo mer test-takeren ligner på normeringsgruppen. IQ-skårer er imidlertid langt fra perfekte, fordi ting som ikke henger sammen med intelligens også påvirker sosioøkonomisk suksess, såsom evne til selvstrukturerering, nettverk, tilfeldige hendelser, etc. Slike forskjeller jevnes ut over gruppenivå.
Har man hundre tilfeldig valgte mennesker som skårer 115 og hundre tilfeldig valgte mennesker som skårer 85, vil gruppen som skårer 115 ha flest mennesker med høy inntekt, solid vennekrets, stabilt parforhold, høy inntekt, etc.
Kilde og les mer på forskning.no